Hallo Texas!

Dag 14, og vi har enda ikke sett en UFO. Dette er mildt sagt skuffende; USA er jo landet der UFOer lander! Men til tross for denne lille streken i regningen så koser vi oss masse, og vi har sett en hel del andre ting som du må reise over Atlanteren for å oppleve. For eksempel amerikanernes campingvogner - eller la oss heller kalle det monsterbusser. De pakker dem full, hekter bilen bakpå som en slags ekstra koffert, også parkerer de dem midt på en slette der det eneste som finnes i nærheten er en bråkete highway. Slik koser de seg på ferie, disse rare amerikanerne.

Siden siste oppdatering har vi bare spist på en ny junkplass: Peter Piper. En pizzaplass som var skikkelig dritt. Maten smakte ingenting, lokalet var innredet spesielt for barnebursdager, og det tok kjempelang tid før vi fikk maten. Poeng: 2.

Nå er det mange dager siden jeg har skrevet noe, og mye har skjedd siden da. Vi har tilbringt en hviledag og tre klatredager i Joshua, to dager på veien, og en dag her i Hueco.
Hviledagen gikk stort sett som planlagt; vi handlet masse mat, kjøpte et telt til 30 dollar, og bilen vår døde midt på highwayen. HÆ, BILEN DØDE?? Joda, vi ringte etter en tauebil som kjørte oss bort til en bilreperatør som satte inn en ny generator. Eller kanskje heter det noe annet? Det hele gikk fort og greit, kostet ikke så mye, og nå kan vi føle oss trygge på at bilen holder. Etter reperasjonen har den bare dødd to ganger, og det er jo bra!

Generatoren blir satt inn i EL STORM CHASER

Etter vi hadde fikset bilen fikk vi endelig flyttet ut i ødemarka. Buldresivilisasjonen i ørkenen. Paradiset.
Det eneste vi kan gjøre, og vil gjøre, er å buldre, koke kaffe på primus, lage mat med hodelykter og høre coyotene ule midt på natten.

Mat med fine farger

KJØTT! WOA!

 Vi hadde tre strake buldredager i Joshua før vi dro. Jeg rakk å få utrolig vondt i fingrene, og å sende null buldre. Heldigvis hadde vi Chris som kunne støte på og sende for oss alle. Blandt annet perset han på The Yogi (V10). GRATTIS! Jeg kan jo og nevne at vi har fått oss noen gode venner i Joshua som vi håper på å møte mer på reisen. Andrea fra Sveits og Ramiro fra Ecuador.

Andrea på highballen White Rastafari

Caroline går White Rastafari (BRA STØTA!)

 Så satte vi oss i bilen og kjørte de 1200 kilometerne fra Joshua til Hueco. Det er utrolig hvordan de har klart å lage en så lang vei uten en eneste sving eller bakke. Ruten gikk gjennom Arizona og New Mexico og ender opp i Texas, helt på grensen. Vi kjørte hele dag en og stoppet for å sove i en helt øde spøkelesby uten noen mennesker. Dag to hadde vi ikke så langt igjen å kjøre, så vi stoppet i en by i New Mexico som lignet litt på Spania. Her drakk vi kaffe på en cafe der de spilte Sondre Lerche. Jeg ruller noen bilder fra kjøreturen.

Caroline og Synnøve prøver å se kul ut.

Vi stoppet i en pappby. Jeg beklager stilen min.

The Bean kaffebar, en plass i New Mexico.

Rett fram, hele veien.

Så kom vi endelig fram til Hueco Tanks og El Paso. El Paso ligger en halv time unna buldringen, og er en stor, stygg by. Vi prøver å unngå den så mye som mulig. Jeg har kanskje glemt å nevne det, men her i Hueco er det en gjeng med norsker fra Oslo som Caroline kjenner. Ida, Jan Fredrik, Pablo og Lega. Første natten her fant vi ingen plass å bo, så vi klemte oss inn i de trange hotellrommene deres. Andre natten her var vi på fest hos dem, så Caroline, Synnøve og jeg sov i en haug i en av de ikke så store sengene deres. Chris koste seg i bilen.
Så til buldringen. Vi har bare hatt en dag her, og den var flott! For en steinkvalitet! Vulkanstein med store hull - eller huecos som det heter - og flust med takoverheng med tåhooks og knelåser. Minuset er parkrestriksjonene. Vi må stå opp tidlig og stille oss i kø for å komme inn i parken. Hvis vi er for sent ute kan det hende vi ikke kommer inn. Før jeg stenger av kan jeg jo nevne at vi står opp ca klokken åtte hver dag (sjokkerende, ja), Synnøve har ikke vasket håret på 10 dager (for å venne det til å være skittent, hva nå enn det betyr), og siden vi er i Texas så kan vi høre pistolskudd dagen lang på feltet (hvorfor de skyter er jeg fortsatt usikker på)

Køen for å komme inn i parken

Neste gang gidder jeg ikke å skrive så langt, det tar faktisk ganske lang tid. Men legg igjen en kommentar og fortell om livet i Tromsø!