Bishop!

Vi befinner oss nå i Bishop – en liten, sjarmerende by (ca 3500 innbyggere) som ligger 1350 meter over havet med monsterfjell på alle kanter og, selvfølgelig, fantastisk granittbuldring. Vi føler oss allerede mer hjemme her enn vi har gjort noen av de andre plassene vi har vært. Men for et eventyr det var å komme seg hit!

Under ideelle forhold – altså midt på sommeren – skal kjøreturen fra San Francisco til Bishop ta ca 5,5 timer. Denne veien går ganske straka veien øst over noen fjellpass, men er dessverre stengt på vinteren pga snø. Vi valgte derfor den safe, men lange veien som går nordover via Reno, og deretter rett sør langs Sierra Nevada-fjellene ned til Bishop. Ideelt sett skal denne veien ta 7-8 timer.

Det tok oss 17 timer pluss en natt i bilen før vi var fremme i Bishop. Den ganske korte strekningen fra Berkeley til Sacramento (120km) brukte vi over tre timer på; highwayen var fylt opp med biler med ski på taket – det var fredag og folk skulle ut på tur! Men vi var fortsatt optimistiske da vi kjørte forbi Sacramento med fjellene i sikte, og Tungtvann på full guffe. Det tok i midlertidig ikke lange tiden før det sa stopp. Fullstendig stopp. To trailere hadde visst veltet langs veien, så det var bare å vente...

Regnet falt tungt, og temperaturen lå på null grader. Det må nevnes at vi ikke hadde gjort noe særlig research før turen, så vi ante ikke at resten av strekningen skulle foregå på mer enn 1000 meter over havet. Derfor begynte vi å lure når folk i køen begynte å snakke om kjettingkontrollen som kom lengre fram, og dårlige kjøreforhold.

Etter to-tre timer med venting fikk vi endelig begynne å kjøre igjen. Men nå var vi alle litt nervøse, tenk om det begynte å snø? Selvfølgelig begynte det å snø! Vi skulle jo kjøre gjennom en jævla fjellkjede! Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi kom til en Shellstasjon der de solgte kjetting til hjulene. De kostet flesk, og vi kunne ikke kjøre i mer enn 30 km/t med de for da kunne de knuses. Javel. Så vi kjørte og vi kjørte og vi kjørte. Sakte gikk det, og snøstormen ble bare verre og verre. Siden vi ikke visste noe om veien vi skulle kjøre, så trodde vi hele tiden at snart var vi over det! Snart skulle vi komme lavere og det skulle slutte å snø! Men da vi kom til storbyen Reno klokken tolv på natten, etter fem timer i snøstorm, skjønte vi at det kom til å være snø på veien helt til Bishop. Vi kjørte dermed videre i tre timer, før vi parkerte bilen på en noenlunde befolket plass nesten 2000 meter over havet, så vi endelig kunne få sove.

Neste dag våknet vi til sol og blå himmel i vinterland. De 150 km vi hadde igjen til Bishop gikk knirkefritt, om enn litt sakte. De vakre omgivelsene gjorde at humøret var på topp hele veien – det føltes nesten som vi var på påsketur i Norge! 

Så kom vi endelig til Bishop. JIPPI! De siste 30 kilometerne kjørte vi nedover fra ca 6000-7000 feet til 4147 feet, og endelig var vi på tørt land og kunne ta kjettingene av hjulene. Vi brukte resten av dagen på å gjøre kjedelige ting som å bli kjent med byen, handle litt på en av de tolv sportsbutikkene og dusje.

Dag to skulle vi endelig få buldre igjen! Siden det akkurat hadde vært snøstorm, og Buttermilks ligger på ca 6500 feet, så tenkte vi at vi skulle vente en dag med å dra dit. Dermed dro vi til Happy Boulders. Steinen her er faktisk ganske lik Hueco; vulkanstein med huecoer (hull) og overheng. Vi brukte dagen på å gjøre oss kjente, og prøvde oss på mange forskjellige, lette buldre. Og selvfølgelig på The Hulk. En V6 klassiker som har fått 4 stjerner i guideboka (det er faktisk bare to buldre i guiden som har 4 stjerner). Etter alt for mange dager uten klatring følte vi oss ganske svake, så vi gjorde ikke så mange forsøk før vi gikk over til mer lette buldre igjen.

Dag to kjørte vi opp til Buttermilks, Main Area. Granittstein i nydelige omgivelser! Det første som møter deg her er to steiner som er så høye at du får vondt i magen! Grandpa og Grandma Peabody. To steiner vi aldri i verden kommer til å toppe ut.

 Granitten her er, som i Norge, så grov at du fort blir sår på fingrene; heldigvis er buldringen så fin at det er lett å bare glemme smerten og buldre videre. Selv om det var første dagen vår og vi ikke var kjent, tok det ikke lang tid før vi hadde funnet en masse klassikere! Etter vi hadde varmet opp dro vi opp til Iron Man, en V4 travers (Synnøve har lagt ut et bilde på Facebook). Jeg vet ikke om det er høyden, eller den lange pausen vi hadde, men de fem meterene med klatring tok virkelig på kondisen! Vi ble rett og slett dritslitne! Vi bestemte oss for å spare den til senere og utforske området videre. Neste klassiker vi fant var Pain Grain (V5). Kanskje ikke det rette bulderet å begynne på når du har supertynn hud etter for mange hviledager? Det gjorde vondt, og ingen klarte å toppe det, men det var superkult! Jeg har ingen bilder av det, men her har også Synnøve lagt ut bilder på Facebook. Vi avsluttet dagen med å gå til Mandala (V14/V12), alle flashet det lett, så nå har vi beta til Eirik som skal gå det når han kommer. 

Etter vi hadde klatret oss ferdig dro vi på K-mart, der vi tilfeldigvis treffer på noen snowboardfolk fra Tromsø. Faen, slipper man aldri unna! Her befinner vi oss midt i ødemarka så langt fra hjemme det er mulig å komme, også er man nødt å prate med folk man ikke kjenner i køa på butikken, bare fordi man er fra samme plass? Hva er forresten vitsen med å dra helt hit for å stå på snowboard, når vi har krokenanlegget i Tromsø?  

I dag har vi pausedag, og vi har ikke gjort stort. Vi slummet en stund i The Pit (Campingen) og dagens høydare var da Caroline og jeg akte ned en superbratt (overdrivelse) grusrenne på en crashpad. Det var helt syyykt! 

 I morgen og i overimorgen skal vi tilbake til Buttermilks å buldre fingrene av oss, før vi drar til LA på fredag for å hente Jeanette!!! Så blir vi der i to dager før vi henter Eirik på søndag!!!! Vi gleder oss SINNSYKT til de kommer!! 

Her kommer noen bilder! Kameraet mitt er litt tullete, så jeg har ikke så mange, og de er alle tatt med mobilen min. 

Granpa Peabody til høyre! De små steinene til venstre er faktisk ganske store!

Oppvarming!

Idiotene på rømmen!

El Pasos siste dager:

Det vi husker best fra de siste dagene i El Paso er nok været. Det jævla drittværet. To dager på rad ble det satt kulderekord; på det verste var det minus 15 grader celsius. Ikke at dette er så ille for oss tøffinger fra Norge, men resten av byen ble satt helt ut av spill. To store generatorer gikk gaiken, og store deler av El Paso var mørklagt. En av kveldene prøvde vi å gå på kino, men vi ble faktisk evakuert etter halve forestillingen da strømmen gikk. Det var altså et par dager med unntakstilstand i Texas. Heeelt Texas.Dagene med kulde brukte vi på å sitte inne på det knøttlille hotelrommet med brakkesyke, spise burgere og skyte gevær oppe hos Joe.

Men det ble bedre! Været altså, jeg vet ikke helt med stemningen. De kalde dagene bodde vi heldigvis på Trond sitt rom på Value Place (Fire stykker på et enmannsrom), men da kulden gav seg flyttet vi ut i telt igjen. Det sier seg kanskje selv at det lille teltet vårt til 30 dollar ikke hadde overlevd den sterke vinden, snøstormen og kulden. Det var rett og slett ikke til å redde. Derfor måtte vi låne et telt av Joe the hero, nok en gang redder han oss i nøden.

Thermaresten overlevde!

Så fikk vi endelig klatret litt igjen. Dag 1 etter kulden dro vi på North og gikk Mexican Chicken (V6). Dette er nok det fineste bulderet jeg gikk i Hueco, med heelhooks og positive tak i et takoverheng. Dag 2 etter kulden klarte vi å drite oss ut med å spise frokost utenfor hovedkvarteret før vi meldte oss inn, og dermed måtte vi sitte i kø i tre timer før vi gav opp. Så vi dro heller på en cowboybutikk i byen og prøvde på stygge klær. Dag 3 dro vi på West så J-Fred kunne få prøve seg på et av prosjektene sine, dessverre gikk han det ikke. Til tross for 2 Red Bull og adrenalinklaps i ansiktet.

Vi prøvde oss også på litt ''fest'' innimellom klatringen, uten at det var så vellykket. En kveld tenkte vi at vi kanskje skulle teste ut en av de få kulturelle tilbudene El Paso har å by på – en strippeklubb. Vi syntes alle dette var en kjempeidé, strippeklubb i Texas, hallo! Dessverre tok det ikke lang tid før vi alle satt med spysmak i munnen og håpet de snart skulle stenge så vi kunne komme oss ut derfra. Vi syntes nemlig det var litt frekt å bare stikke med en gang siden vi var de eneste gjestene, bortsett fra en ensom mann med bart. Men da har vi i alle fall opplevd det!

Dagen etter strippeklubben lå vi stort sett bare i sanda og sov. Dette kunne forsåvidt ha vært ganske digg og avslappende, hadde det ikke vært for den heftige orkan-sandstormen som la teltet vårt flatt og blåste sand langt oppi nesa på deg. Æsj! Etter en stund ble vi ganske lei, og dro til byen for å spise burger på Five Guys, vår nye favoritt fast-foodkjede. Her kommer reviewen:

FIVE GUYS: Her lager de hele burgern på bestilling, kjøttet også (på andre plasser steker de kjøttet på forhånd og putter det i en skuff, der de lagrer det hele dagen). Resultatet er amaziiing! Et annet superpluss er at du kan velge akkurat hva du skal ha på burgern, fra en liste på kanskje 30 ingredienser. Også er det friesen da! DRITGOD og skikkelig hjemmelaget! Det eneste minuset er at når du bestiller en liten kopp med fries, så putter de koppen i en svær pose også heller de over ett kilo fries! Dette synes vi er sløsing; tenk på de fattige barna i Afrika! POENG: 9,7! Det skal mye til for å slå disse!

Siste dag i El Paso. Det er kaldt og det blåser. J-Fred er på guidet tur på East; vi gidder ikke å være med. Vi skal klatre på North. Men det er jævlig kaldt, så først må vi sitte en stund i bilen å spille Angry Birds på iPoden. Vi prøver å gå ut av bilen to-tre ganger, men herregud det er kaldt! En gang til prøver vi, og vi kommer så langt som å ta ut sekken av bilen. Det viser seg at en halv liter Rock Star har sprengtes i sekken, og alt er pisse vått og klissete. Vi gir opp klatringen og tilbringer tre timer til i bilen. Klokka seks er J-Fred ferdig på East, og han har visst skadet seg. Ringbåndet på langefingern hans er sprengt! Stakkars J-Fred! Vi finner da ut at nå gidder vi ikke mer! Så to timer senere er vi på Interstate 10 mot San Diego! HERLIG! Endelig ferdig med El Paso!

San Diego: Vi spiste god Sushi. Nam nam. Så var vi på byen en tur. Litt kjedelig. Så dro vi på et epic nach. En merkelig opplevelse.

Det hele foregikk inni en gigantisk gullbuss på størrelse med et hus. På innsiden var det speil i taket og et elektrisk klesskap. Herregud så harry! Bussen var eid av et rikt par som leide ut privatjets med call-girls inkludert i prisen. De hadde truffet hverandre på sugardaddy.com. Classy. Etter nachet møtte vi en mann med en svulst på magen og et utstående øye som rappet en ganske kul rap for oss. Så spiste vi pizza på seven eleven.

Etter San Diego levde vi strandlivet et par dager. Akkurat nå husker jeg ikke engang hvilke strender vi har vært på, men vi endte i alle fall opp på Venice i LA etter et par dager on the road. En eller annen plass på veien tok jeg til og med en piercing i øret! Det gjorde helt sinnsykt vondt! Søndag 13. skulle egentlig J-Fred møte broren sin på LAX, men han hadde stilt klokken en time feil i New York og mistet flyet sitt. Før vi mobber ham for mye bør det nevnes at vi levde en time feil over et døgn i San Diego, uten å merke en dritt! Slik er det når man er fri som fuglen.

Mandag 14. slapp vi J-Fred av på LAX så han kunne hooke opp med broren sin. Det var litt trist at han ikke skulle være sammen med oss lenger, men vi ser han igjen i Bishop snart! Heldigvis!

Så satt vi oss i bilen og kjørte mot Berkeley og San Francisco! Det er her vi er nå!

Berkeley er en veldig fin liten studentby, på størrelse med Tromsø, og vi bor på et lite rom sammen med Ida og Beate, som er vennene til Synnøve fra Tromsø. Veldig koselig. Rommet er forresten lokalisert i et veldig autentisk Frat-house! Akkurat som på film! Det er Fraternities and sororities overalt her, med greske bokstaver og full pakke. Vi håper vi får den fulle collegeopplevelsen på torsdag, da vi skal på Frat-party. Vi håper på røde plastglass og beerbongs. Men først skal vi dra på kino og se på Justin Bieber!!! OMGOMGLOL! Vi gleeeeder oss!! Her kommer bilder! Nyt!

J-Fred med gevær!

Chilli hotdog

Amerikansk kinomeny.

Skyting!

Ved Mexican Chicken!

Rumpa til Joe!

Caroline rocker Ed Hardy!

Gud vi er kule

Lille Mongo

J-Fred insisterte på å lakke neglene til Caroline

Sexy

Lille Mongo 2

Husker ikke navnet på dette, men det var en V7 som Caroline Cruiset! Jeg gikk det ikke...

Bilparty med Sharkbait

Pre-bilparty. Det kom flere

Festivalfeeling

ett av de fjorten bildene J-Fred tok med Royal.

Jesus strikes again

Theta Delta Chi

 

Idiotene på nye eventyr!

Så da sto vi der igjen da... Midt ute i ødemarka, 2 mil fra byen, med en bil som ikke ville samarbeide. Oljen, trodde vi. Eller vi var faktisk ganske skråsikre. Så vi la en plan om å haike ned til nærmeste bensinstasjon, kjøpe en kanne olje, fylle på og så kjøre lykkelige mot solnedgangen med Halvdan Sivertsen på full guffe. Dermed stoppet vi første og beste bil som kjørte forbi, som tilfeldigvis var "Texas State Transportation Service". Flaks. Den hygglige mannen så litt oppi panseret vårt, trykket på noen ting, kjente litt på andre, og kom fram til at vi ikke var fri for olje. Var vi sikre på at vi hadde bensin? Joda, 100% sikre. Bensin hadde vi masse av. Så han trykket og kjente litt mer, og mente at det kunne være noe galt med et slags filter av noe slag. Filter, filter... Okey. Vi skjønte i alle fall at bilen ikke ville starte, vi var langt fra nærmeste noen ting, og noe måtte gjøres. Transportation-mannen ringte derfor en tauebil, men sa det ville koste flesk. Men vi hadde jo ikke noe valg.

Så vi ventet i veikanten i en times tid, helt til Caroline var så tissetrengt at hun rett og slett ikke klarte å holde seg lengre. Så hun satt seg ned i veikanten og lot det stå til, uheldigvis i akkurat samme øyeblikk som tauebilen valgte å gjøre sin entré. Jaja, kanskje rumpa til Caroline gjorde at vi fikk litt prisavslag?
Tauebilmannen kjørte oss ned til et verksted i byen, for den nette pris av 100 dollar. Der ble vi møtt av en liten tysker som også snakket om noe filter og fuel og blablabla. Heldigvis var dette en hyggelig mann, som startet hele prosessen med å fylle bensin, just in case. Vi var jo tross alt helt sikre på at det ikke var det som var problemet. Bensin det hadde vi. Derfor syntes vi det var veldig rart at bilen plutselig startet etter at tyskern hadde fylt på. There is nothing wrong with the car, you were just out of gas. STUPID! Men vi fikk i alle fall en lærepenge ut av det: fyll på bensin!! En lærepenge til den nette sum av 100 dollar.

Været for tida er noe dritt. I dag har det vært minus fem grader, kald vind og snø på bakken. Og de neste tre-fire dagene skal det holde seg dritt. Noen rare belgere vi kjenner satte seg faktisk i bilen og kjørte 10 timer til San Diego da de så værmeldingen. Men vi mannet oss opp og dro å buldret, og det fikk meg til å føle meg som hjemme. Faktisk var det litt som en fin vårdag sent i april. Men vi klatret ikke noe hardt, og ga opp ganske tidlig. Men vi var i alle fall ute! Og vi var også de eneste! Folk her er pyser. Værmeldingen mener det skal bli enda kaldere i morgen, så mye som 10 minusgrader, så da tar vi hviledag. Planen for resten av dagen er å kjøre på Barnes and Nobles og kjøpe alle Harry Potter-bøkene, dra på kino, og spise masse kjøtt til middag. Namnam!

Til slutt skal jeg skrive litt om teltet. Mest fordi Synnøve nettopp sa "Æ syns du skal skrive mer om teltet!!". Som jeg har fortalt tidligere så kjøpte vi teltet på en shabby sportsbutikk til 30 dollar. Altså er det et crappy telt. Innerteltet er ikke tett i det hele tatt, faktisk er halve innenteltet bare myggnetting. Og yttertetet er bare en liten duk som såvidt dekker toppen. Dette har vist seg å være et problem når du bor i en ørken der det blåser en hel del. Myggnetting er liksom ikke helt tett, så det blåser masse sand inn i teltet. Dette er veldig ubehagelig når man ligger inni det. Og når vi ikke ligger inni det, så blåser det til helvete! Ofte finner vi det på hodet 10 meter fra campingen. Men nok om det! RULL BILDER!