Til ære for El Storm Chaser

 Vår kjære er sendt til avlivning. Men for et liv den har levd, så mange minner! Som den gangen da den døde midt på freewayen i Joshua Tree, og vi måtte rulle den ut i grøfta og ringe etter tauing. Eller den gangen den nektet å starte da den sto i kø for å komme inn i Hueco, og vi måtte dytte den inn ut i grøfta, til stor glede for alle andre i køa. Eller den gangen da vi hadde glemt å fylle bensin på den, og den døde midt i ødemarka i Hueco. Det var den gangen Caroline viste rompa si til tauebilen. Åh, gode minner…

Jeg har jo allerede fortalt om lekkasjeproblemene den har hatt de siste ukene, så jeg skal ikke gå mer inn på det nå. Jeg skal heller fortelle om El Storm Chasers siste kjøretur; fra Bishop til LA. Vi startet tidlig på dagen, og fylte på med en masse transmission fluid før vi startet, og en gang i timen etter det. Men vi var nervøse, kom dette til å funke? Vi hadde selvfølgelig ordnet det sånn at vi kjørte dagen før Jan Frederik og Ida, slik at de bare kunne plukke oss opp på veien hvis bilen streiket… Spennende.

Kjøreturen gikk knirkefritt helt til vi var ca. halvveis. Eller kanskje ikke knirkefritt… Bilen knirker og braker og rister som bare det når den kjører, så det blir litt feil ordvalg. Uansett, vi hadde kommet ca. halvveis da vi kjørte forbi en politibil som sto på siden av veien, selvfølgelig kjørte den ut rett bak oss, noe som gjorde meg ganske så nervøs.  Men jeg kjørte sakte og sikkert, uten sikkerhetsbelte dog. Phu, tenkte jeg da politibilen la seg over i den andre bilen for å kjøre forbi oss. FAEN, tenkte jeg da politibilen slakket ned igjen, la seg bak oss og blinket oss ut til siden av veien.

-       ”Shit, shit, shit! Folkens, ta på dere bilbeltene!!!”

Faen jeg var nervøs da politimannen kom opp på siden av bilen, hendene mine skalv da jeg rullet ned vinduet.

-       ”Hello girls.”

-       ”Hello mr. Policeman sir.”

Heldigvis var El Storm Chaser på sitt mest respektable på tre måneder; vi hadde ryddet den dagen før! Dessverre hadde vi enda ikke fjernet cheeseburgeren som hang i vinduet eller de neonfargede stringtrusene som var tredd over forsetene… Jaja… Nevnte jeg at Synnøve hadde tatt av seg skjorta fordi det var så varmt, så hun satt der i bare bh? Veldig respektabel ja. ”Where you guys wearing your seatbelts before? It looked like you didn’t have them on when I drove next to you.” Yeah…. No… We didn’t, sorry…”

Videre spurte politimannen om det var vi som eide bilen (Yeah yeah! We bought it from this dealerguy in the ghetto in LA!), og ba om å få se førerkort og papirer (hvorpå Synnøve skjelvende roter fram alt av papirer som ligger i hanskelommen og sier ”I don’t really know what all these mean, so if you could just take them all…”.

Etter Politimannen hadde sett på papirene kunne han fortelle oss at grunnen til at han stoppet oss var at det kom en god del røyk fra under bilen vår. ”Oh, that’s ok! We’re really just hoping to get to LA, where we’re going to wreck it!”. Så sa politimannen at alt var greit og at vi kunne kjøre videre.

Så var vi i LA nok en gang… Men denne gangen hadde vi et mission: vrake bilen! Så dagen etter ringte vi til Westside Auto Recycling og ba de om å komme å hente bilen på motellet; en time etter kom den hyggelige tauemannen med tauebilen for å hente El Storm Chaser. Han også ba om få se papirene, og han kunne fortelle oss at de var et mess! Jaja, vi hadde i alle fall betalt for den så det gikk fint, han kunne ta den… Så kommer vi til den herlige avlutningen; tauemannen spurte om jeg kunne være så vennlig å kjøre bilen opp bak tauebilen så vi kunne få festet den. Så jeg startet motoren, rygget sakte og skrallende bakover (hele bakken var dekt av dritt som hadde lekket fra bilen), satte bilen i drive og gasset på. Men det skjedde ikke stort annet enn at motoren ruset og braket… Framover gikk det i alle fall ikke! Hihihi! Stakkars El Storm Chaser gav opp én liten meter før dens endelige mål, så vi måtte dytte den!

Til tross for noen mindre stopp langs veien, så har bilen klart seg gjennom ganske mye:

LA – Joshua Tree: 270 km

Joshua Tree – El Paso: 1071 km

El Paso – San Diego: 1164 km

San Diego – LA: 194 km

LA – San Francisco: 671 km

San Francisco – Bishop: 682 km

Bishop – LA: 432 km

LA – Bishop: 432 km

Bishop – LA: 432 km

LA – Bishop: 432 km

Bishop – LA: 432 km

6212 km

Til slutt har Caroline skrevet en nekrolog. 

«El Storm Chaser»:

En Rullende gjeter
Den største bodybuilder
Det er hva du var
Du, vår kjære El Storm Chaser

I gode og onde dager
Var du der for oss
Du ga oss ingen varige plager
Du var en rullende kloss

En kloss med hjerterom
For alle og enhver
Være det mennesker, paller, sprit
Eller padder, sko og kalk især

Med smerter
Du lakk og led
Og Transmission fluid måtte vi fylle
Med det fikk du nytt håp og videre du skred

Vi har mange gode minner vi deler
Du, og jeg
«Jeg» er alle som husker moroa
Vi delte med deg

Nå er du flat og død
Men din sjel vil alltid huskes som edel
Du fikk oss alltid frem til målet, koste hva det koste ville
Du, vår elskede « EL STORM CHASER».

Caroline Vik Løftingsmo 

Her kommer en oppsummering av El Storm Chaser sitt liv i bilder

El Storm Chaser i Joshua

El Storm Chaser får ny alternator i Joshua

På verksted

Oops, vi har ikke fylt bensin

Hihi, dette er flaut!

Påfyll

Den hadde i alle fall gode seter!

Vinduspynt

Kaos

Setepynt

El Storm Chasers siste reise

Alt dette hadde lekket på en natt!!

HADEBRA

Vi fikk hundre dollar og noen penner...

Har ikke noe med bilen å gjøre, men vi har vært på Golds Gym!!

Siste nytt fra vest

USA er over; vi gleder oss til å komme til Frankrike! Forresten, tusen takk til Torgeir som skal kjøre bilen min fra Tromsø til Oslo! Og Espen som kjører fra Oslo til Font! Hurra!

 Gud hvor vi gleder oss til å kjøre en bil som faktisk virker! El Storm Chaser bryter sakte men sikkert ned foran øynene våre, og vi har nå bestemt oss for å drepe den før vi stikker. Uff og uff. Det ligger dammer med transmission fluid og andre væsker under bilen hver gang vi har stått en plass mer enn ti minutter. Jaja...

Eirik fikk dessverre ikke gjort noe de siste to dagene han hadde igjen her. På hans nest siste dag stakk vi opp til Buttermilks og prøvde oss på litt buldring, men herregud det var kaldt! Så vi buldret i to timer før vi stakk ned på Starbucks og koste oss på Internettet. På Eirik sin siste dag, samme dag som han skulle ta fly fra Mammoth, prøvde vi igjen. Vi kjørte opp til Buttermilks for å sjekke ut forholdene, til tross for at det høljet ned med regn i byen, men oppe med steinene hadde regnet dessverre blitt til snø, og det lå allerede et ganske dypt lag på bakken, så vi ga opp.

Vi fant ut at selv om det var mange timer til Eirik sitt fly gikk, så kunne vi kjøre de 40 minuttene opp til Mammoth med det samme, bare for sikkerhets skyld. Vi hadde nemlig hørt noen rykter om flykanselleringer og dårlige værforhold. Hvorfor vi ikke bare ringte opp til flyplassen og spurte om flyet var kansellert, det vet jeg ikke... Det viste seg i midlertidig at vi hadde rett i våre bekymringer. Da vi kom opp til flyplassen kunne damen bak skranken fortelle oss at ingen av dagens fly hadde tatt av, og sannsynligheten var liten for at Eirik sitt kom til å lette. Jaja, da var det vel bare å sette seg inn i vraket vårt og kjøre de 5 timene til Los Angeles. Med hjertet i halsen. 

Men El Storm Dritt klarte det faktisk! Vi kom oss til LA og fikk sendt Eirik av gårde til flyplassen morgenen etter. Så var vi i LA igjen da… Hva for noe morsomt skulle vi finne på denne gangen? Jo, vi valgte å holde oss inne på motellrommet hele dagen med TV og mat på døra. Bare da vi ikke fant noen plasser som leverte milkshake på døra, så vi oss nødt til å ta turen til nærmeste IHOP. Jeg tror vi var litt underernært på innetid.

Neste dag dro vi til Hollywood, og det sugde… Bortsett fra da vi så stjerna til Arnold Schwarzenegger, det var kult. Så kjørte vi tilbake til Bishop, men jevnlig påfyll av transmission fluid og hjertet i halsen.

Da vi våknet neste morgen var vi klare for å støte hardt, vi hadde jo ikke buldret på en evighet! Dessverre var været dritt, det regnet som faen… Det var da jeg fikk den geniale ideen om å gå på the gym og trene styrke! I to og en halv time uten pause! Ja, det viste seg jo dagen etter at det ikke var en så god ide allikevel. Været var perfekt igjen, men herregud for en gangsperre! Jeg og Synnøve måtte gi opp etter bare noen få timer. Caroline hadde tydeligvis ikke gitt alt på treningsstudioet, så hun klarte å fortsette. Senere på dagen dro vi opp til campingen vår og fant teltet vårt samlet i en liten klump på bakken. Vi sov i bilen den natten.

Ellers har vi vært med alle de andre nordmennene (Ida, Bjørn Håkon, Jørgen, Ingeborg, Ida, J-Fred og Rolf) på en Thairestaurant som er plassert inni en flyplass. Maten var god, og du kunne ta med egen drikke. Vi har også hatt en dag hos frisøren; hun var ikke så veldig flink så man ser ikke så stor forskjell, men Synnøve fikk i alle fall børstet håret sitt! Vi har også hatt vår siste buldredag i USA i dag… Det ble en veldig fin dag, og alle tre toppet ut superhighballen East Arete på Grandma. Den er ikke gradert med buldregrad, men med taugraden 5.10; det vil si at den er veldig lett, men også veldig høy! Hvor mange meter? Jo, det skal jeg fortelle deg! Eh… Nei, forresten, det skal jeg ikke…

 Akkurat nå holder vi på med pakking og rydding av bilen. Det er et helvetes slit! At det går an å ha så mye dritt samlet inn i en bil! I det siste har den vært så rotete at det faktisk er dårlig plass til bare oss tre! Og dette er en van! Utropstegn!

Her kommer noen tips og nyttig informasjon for deg som kanskje har tenkt deg til USA:

-       De har porsjonsnus her, men de er litt større enn i Norge. Grizzly er best. I Camel og Copenhagen er det masse sukker, så de smaker dritt

-       Det er faktisk masse sukker i en her del annet også, for eksempel Beef Jerky. Det smaker også dritt.

-       Budwiser er den billigste ølen, men vi har blitt fortalt at det bare er hillbillies som drikker det; vi har derfor gått over til Tecate som smaker helt ok.

Og der har dere alt vi har lært i løpet av de siste tre månedene. I morgen drar vi til LA, og på fredag drar vi til Frankrike. Rull Bilder! 

Eirik går Babeurre Short V11

Mongo

Mongohaug

Eirik sin siste dag

Vi fikk truser i gave hos J-Fred

Hollywood

Ripley's believe it or not

Hollywood

Vi fant Arnold

Mongo

Teltet vårt...

East Arete

East Arete

East Arete - ikke så høyt som det ser ut som

Synnøve på East Arete

Synnøve

Synnøve

Birgit

Birgit

Besteget!

Grandma og Grandpa

Buttermilks! Vakkert!

Dagens lærdom: Man skal ikke prise dagen før sola er gått ned

Funfact: Fem ganger på denne turen har vi kommet tilbake til bilen og funnet en av dørene stående på vidt gap.

Nå er det ca to uker siden sist gang jeg skrev - hva faen har vi gjort siden da?

Eirik har gått ca alle problemene som finnes her i Bishop. En dag flashet han en V8, gikk en V9, så en V10 og til slutt en V11. Bra dag! En annen dag flashet han to V10 og gikk en V11 på under to timer! Ellers har jeg ikke så stor oversikt over sendelisten hans, så dere får sjekke 8a.nu hvis dere lurer.

Ellers kan vi atter en gang bekrefte at Bishop er mye koseligere enn Hueco. The Pit er superkoselig, og vi har fått opptil flere venner her. Alt du trenger å gjøre er å lage et stort nok bål, så kommer folk over på besøk! En av ulempene ved denne metoden er at folk forventer at du har bål hver kveld, og kommer på besøk når du egentlig har lyst å gå å legge deg klokka åtte.

Så over til været. Vi har stort sett hatt perfekt vært hele turen - sol og akkurat passe varmt, bortsett fra en dag da vi holdt på å blåse bort. Vi visste at det kunne bli mye vind på Buttermilks, men dette var helt ekstremt! Vi brukte ca en halvtime på å gå en ti-minutters strekning - det er ikke en fordel å ha pad på ryggen under ekstrem vind! Jeanette holdte på å blåse bort!

Over til den kulinariske delen av turen. Vi har dessverre ikke vært på noen nye fast-food plasser siden sist, men vi har hatt noen mat-dares. Her om dagen proklamerte Eirik at han skulle spise 12 donuts - og han skulle klare det på under en time - og det etter en bedre middag på Del Taco. Hvis noen av dere har spist en ekte amerikansk donut noen gang, så vet dere at man blir god og mett etter én, og god og kvalm etter en og en halv. Eirik klarte 8 donuts på 45min. Da fant han ut at han uansett ikke kom til å klare alle på en time og ga opp. Men vi ble imponerte allikevel.

Noen dager etter dette så Caroline et tilbud på Del Taco hun ikke kunne gå forbi - 12 tacoskjell til 10 dollar! Her måtte hun slå til! Resultatet: hun presset nedpå 8 skjell, alle kom opp igjen og hun fikk en masse respekt og ære fra oss. 

Nå er det som sagt vanskelig å huske hva vi har gjort hver dag de siste to ukene, men vi hadde en dag som var såpass spesiell at den sitter ganske godt. Dagen startet veldig bra - sola skinte og alle var i godt humør. Vi hadde til og med fått stappet vår gode venn Drew inn i bilen! Heldigvis! Det visste seg nemlig at han visste litt mer enn oss om biler; han mente det var noe galt med The Transmission. Hadde vi fylt på transmission fluid i det siste? Nei. Hvis denne transmissiongreia røyk kunne det koste oss over 1000 dollar! Så vi stoppet på bensern og sjekket under the hood. Joda, vi hadde kjørt den helt tom for transmission fluid. Da var det bare å kjøre på og fylle opp! Problem borte! I alle fall helt til vi kom til butikken og fant ut at bilen lakk i store mengder. Faen. Nå må vi fylle på hver eneste dag...

Så bar det opp til Buttermilks Main. Allerede ved oppvarmingsproblemene kom første nedtur; Synnøve hadde så vondt i skuldra at hun ikke klarte å gjøre noe som helst. Stakkars. Vi fylte henne dermed opp med Ibux og sendte henne til bilen for å hvile. One down, four to go.

Vi gikk så opp til The Bowlingpin, der Jeanette perset på sit-starten (V6)! Gratulerer! Hun fikk selvfølgelig persechampagne.

 Så fikk Eirik migrene (eller solstikk, hvem vet), vi fylte han dermed opp med Ibux og vann og sendte han til bilen for å hvile. Two down, three to go.

Men videre bar det. Jeg hadde et par forsøk på et prosjekt med en enfingerkrimp, noe som i ettertid har vist seg å være en dårlig ide. Fingeren min fikk lide. Vi avsluttet dagen med noen forsøk på en V6-travers, før Caroline proklamerte at hun hadde fått urinveisinfeksjon. Da gav vi opp og gikk ned til bilen.

 MEEN, da våknet Eirik til liv! Dopet ned på ibux og paracet mente han at han følte seg mye bedre, så han sjanglet seg ut av bilen - han skulle sende Bubba Gump (V10)! Så gjorde han det. På sjette forsøk. Respekt.

Vi avsluttet dagen med en tur på det lokale sykehuset der de testet Caroline og bekreftet at hun hadde urinveisinfeksjon - til en pris av 480 dollar. Nesten 3000 kroner, og medisinen kommer i tillegg. Dette blir forhåpentligvis vårt siste møte med det amerikanske helsevesenet.

Eller har vi kost oss mye og klatret mye. Våre norske venner har kommet, og vi har fått låne dusjen deres. Takk. Jeanette har dratt hjem, og det synes vi er forferdelig. Eirik drar hjem om tre dager. Uff og uff. Vi holder pusten hver gang vi kjører El Storm Chase, i frykt for at den skal bryte sammen. Vi har fått tatt ekte finsk sauna i et hus der det bor 10 stykker. Ingen ville snakke med oss og han som inviterte oss var ikke hjemme. Vi har møtt til sammen 7 nordmenn som vi ikke kjente fra før av. Det var koselig. Det er ca 14 kirker i Bishop. Hvis dere vil se flere bilder av oss gå inn her: http://drewsplan.blogspot.com/

Her har dere bilder! Forresten så har jeg fikset sånn at det er lettere å kommentere, så slå dere løs!

Caroline går Strength in numbers (V5)

Eirik på Saigon

Langt fall på Saigon

Pen V4 på The Loaf

Jeanette perser på The Bowlingpin sit start (V6)

Vi fant en osteblokk!

Kul stein

Jeanette går Heavenly Path

Mæi Sjæl

Sånn ser håret mitt ut etter fire dager uten dusj.

Vi tømte hele bilen for å finne noen sin telefon. Vi kunne ha brukt muligheten til å rydde, men det gjorde vi ikke.

På middagsbesøk hos Ida, J-Fred, Nici og Rolf.

Ved Get Carter

Jean og jeg fikk skyss

J-Fred har lånt t-skjorten min. Batikk er på vei inn!

Eirik på ettellerannet.

Eirik har adoptert skjorta til Jeanette

Jean på ettellerannet