Birgit & Co...: Fyllesyke gir superkrefter!

Dette innlegget er dedikert til Kjære Pappa som har bursdag i dag! Gratulerer med dagen!

Siden sist gang jeg skrev har vi hatt to buldredager i Bishop, hentet Jeanette og Eirik i LA, og deretter hatt fire klatredager og en hviledag her i Bishop igjen. De to klatredagene før vi hentet Jeanette og Eirik er ikke så mye å snakke om, bortsett fra at hvert eneste bulder vi var på var nydelig! Det finnes bare klassiske linjer her i Bishop! Siden vi visste at vi snart kom til å få en masse venner til Bishop orket vi ikke å sosialisere stort de få dagene før LA. Vi satt for det meste i bilen og leste hver vår bok. Men det og er jo veldig koselig og avslappende.

Men så bar det til LA igjen! Det tar 5 timer å kjøre fra Bishop, og denne gangen stemte det også. Ikke noe snø på veiene, takk og lov! Vi kjørte rett til Venice Beach og sjekket inn på samme motel som forrige gang; vi vil jo helst ha det enkelt, og er motstandere av å prøve nye ting. Dessverre er det slik for oss at ting ikke alltid går helt knirkefritt hen. Det første vi gjorde etter at vi hadde sjekket inn, var å låse bilnøkkelen inn i bilen. Og med oss mener jeg meg selv. Hva faen skulle vi gjøre nå? Caroline og jeg prøvde så godt vi kunne å løse problemet ved å dra hardt i alle dørene, banke irritert på vinduene og stirre hardt inn på nøkkelen som sto i tenninga. Heldigvis har vi en større hjerne med oss som tenkte det kunne være lurt å gå inn å snakke med eierne av motelet. Det viste seg at vi atter en gang skulle ha superhell i uhell - eieren hadde nemlig en låssmedkontakt rett ned i gata som kunne bryte opp bilen vår helt gratis! Prosessen var forresten forstyrrende enkel; fyren stakk bare en tynn stang ned i vinduet på bilen og det hele tok to sekunder. Så nå har vi lært oss hvordan man enkelt kan bryte seg inn i biler - noe som kan komme inn veldig hendig når vi går tom for penger.

Etter vi hadde dummet oss ut på parkeringsplassen gikk vi opp på rommet vårt, her er et utdrag fra samtalen mellom Caroline og Synnøve:

Caroline sier: "Hvem vil dusje først? Det er ikke så farlig for meg, jeg føler meg ganske ren."

Synnøve sier: "Ja, jeg og. Vi dusjet jo for ikke så lenge siden! Kanskje jeg bare venter til i morgen."

Caroline sier: "Hvor lenge er det forresten siden vi dusjet?"

Synnøve sier: "Hmmm, vi kom til Bishop på lørdag, og da dusjet vi. Og i dag er det... Torsdag!

Så dusjet vi alle sammen.

Så kom endelig fredag - dagen da Jeanette ankom LA! Hurra! Det ble et gledelig gjensyn på flyplassen med mange klemmer og en sliten Jeanette som nesten begynte å gråte. Resten av dagen brukte vi på å sitte på cafe og høre om siste nytt fra Tromsø (ikke stort viste det seg), spise og så se Pumping Iron (fantastisk film om Arnold Schwarzeneggers storhetstid som bodybuilder - deler av filmen er fra Muscle Beach i Venice). Dag 2 og 3 brukte vi på å observere livet på Venice Beach. Vi dro til Muscle Beach og så på bodybuildere som pumpet jern i bare trusa, vi så skatere som kunne ha vært proffe for alt vi visste; blandt annet en liten gutt på ca 6 år som virkelig trashet bassenget!

Så kom søndag kveld, og det var tid for å hente Eirik på flyplassen! Og for en velkomst han fikk! Vi fant på en velkomstrutine mens vi sto og ventet som innebar en firestemt velkommenhymne med flagrende jazzarmer. Så ga vi han en klem og kjørte til Bishop.

Livet i Bishop er atter en gang fantastisk. Vi har kjøpt et gigantisk telt med plass til alle sammen (kostet 70 dollar på K-Mart), og vi stjeler paller bak Vons som vi lager store bål med hver kveld. Vi har til og med fått oss et klubbkort på matbutikken her - og en hel del venner! Vi bor på Campingen som heter The Pit, og det er mye koseligere og mer sosialt enn Hueco. I tillegg har vi hatt besøk av Vegard Vereide (http://vegardve.blogspot.com/) som bor i Canada for tiden. Han bestemte seg for å komme da han hørte det var kjentfolk her, og det er vi veldig glade for. Han måtte dessverre dra tilbake til Canada i dag.

Siden LA har vi hatt fire klatredager, og vi har enda ikke truffet på et stygt problem. Alt er bare fint!

De to første dagene var vi en dag på Buttermilks og en dag på Happys. Caroline, Synnøve og jeg var litt skeptiske til Happys, siden det ligner så på Hueco bare at det ikke er like bra, men det var før vi begynte å jobbe på The Gleaner. Superklassisk problem som virkelig tar på kroppen, neste gang vi drar til Happys skal vi gå det.

Jeg skal ikke legge ut for mye om hver eneste klatredag på Buttermilks, men jeg vil gjerne dele den episke klatredagen vi hadde i går med dere. Det som gjorde den så episk var vel kanskje at vi alle sammen var ganske så fyllesyke. Uff og uff. Som sikkert mange har opplevd så kan fyllesyke dager ofte være en rollercoaster of emotions; for min del så hadde jeg en hel dags energi konsentrert på ca en time. Etter en ganske treg morgen med klaging og en obligatorisk cheeseburger dro vi opp til Buttermilks for å støte hardt, vi bestemte oss for å varme opp på The Bowlingpin V6 (ikke vår vanlige oppvarmingsgrad). Det var da vi kom ut av bilen at det timeslange energiboostet mitt begynte, dessverre kombinert med sterk kvalme fra gårsdagens uplanlagte kalas. Da vi kom opp til steinen fikk jeg endelig en sjanse til å bruke all denne plutselige energien, så jeg gikk The Bowlingpin på tredje forsøk - og det tok nesten livet av meg! Jeg måtte stoppe lenge på svauttoppingen for å holde nede den halve cheeseburgern jeg hadde spist, før jeg fikk toppet ut. Da jeg kom ned måtte jeg ut i buskene for å brekke meg litt før jeg la meg ned og døde for resten av dagen. Nesten alle de andre gikk også The Bowlingpin - fordi fyllesyke gir superkrefter!

En ting til: Hvis det er noen som har lyst på en gratis tur til Font (eller en annen plass litt sør i Europa), så spanderer vi bensin og litt bo hvis du kjører bilen min fra Tromsø. Vi trenger nemlig en bil når vi kommer til Europa (som er 1. april). Noen som har lyst?

Her har dere en masse fine bilder!